onsdag, desember 05, 2007

en røyker..

Jeg vil bli en røyker i den forstand at jeg vil ha en lighter og jeg vil ha de 7 minutters lange pausene ute i Guds frie natur.

Men jeg vil ikke røyke.

Jeg vil bare trekke inn inn i store åndedrag av Guds skjønnhet, enten ute i det fri eller inne med et tent stearinlys.

lørdag, november 10, 2007

SNØØØ :D:D

Bloggestatistikken min sier meg noe om at det ikke var snø før i januar i fjor! Og nå er allerede Ålgård dekket av et hvitt lag med snø hvorav jeg og Kine og sikkert mange med oss er gladere enn vi har vært på lenge! :D:D

Men bare en liten tanke..Her en dag var førstesiden av Aftenbladet dekket av et stort tall, noe sånn som 30% har handelen i fylket økt de siste 4 årene! Med 4  milliarder/millioner/x antall mange 0-er kroner har handelen økt. Og de nye handlesentrene nikker stolte på hodet med et 
hva var det vi sa, selvfølgelig er det ingen problem med å starte 4 nye kjepesentre i oljebyen som går som det suser. Samtidig leser vi at kommunene må stenge ned skoler og la omsorgsboliger stå tomme fordi de ikke har råd til personale. Likevel holder de sterkt på å fjerne boligskatten. Jeg er klar over at jeg selv ikke har bolig og betaler skatt for den så jeg bør kanskje ikke klage over andre. Men er det rart jeg er sosialist når jeg ser at vi selv bruker mer og mer penger på kjøpesentre, mindre og mindre penger på boligskatt, og tilbudet til de som trenger det svinner mer og mer hen?

Dessuten viser det at klimapolitikken er noe politikere er opptatt av, for oss vanlige kjøpere har det tydeligvis ikke påvirket detgrann. Vi kjøper som aldri før mens klimaet blir varmere og varmere (ok så er det snø i dag men :P) og de offentlige tjenestene ikke har nok fordi vi ikke klarer og avse noen klesplagg og pcer i vårt eget lille rede for å betale litt ekstra inn på fellesskapets goder i form av boligskatt...

mandag, oktober 29, 2007

vaske hender..

Det er skummelt å tenke på hvordan vitenskapen har utviklet seg de siste hundre årene. I dag leste jeg med grøss og gru og mange øøøø om hvordan det dødde så mange flere kvinner på fødselsavdeling 1 enn på fødselsavdeling 2 på et sykehus på 1800-tallet en gang.

Vel det var kanskje ikke så rart med tanke på at legene på fødselsavdeling 1 var medisinstudenter som før de hjalp de fødende mødrene obduserte lik. Og det var visst ingen som tenkte på at en burde vaske hendene mellom disse to arbeidene.

Jeg sier bare øøø øøø øøø. Og tenker med skrekk og og gru på hva mine tippoldebarn vil si øøøøøø til av det vi gjør i dag. For det er vel ingen grunn til å tro at vitenskapen har stagnert. Gitte sannheter i dag vil kanskje ikke være like gitte om hundre år...

tirsdag, oktober 23, 2007

Jesus@msn.com

Hadde Jesus brukt msn hvis han gikk på jorda i dag?

På en måte nei, fordi Jesus er selve definisjonen på Gud IRL.
På en anne måte ja, fordi Jesus møtte mennesker der de var, og idag har kanskje msn blitt IRL.

mandag, september 24, 2007

En banebrytende teknologi irl

Det har kommet en ny banebrytende teknologi innenfor kommunikasjon. En måte å få kontakt med andre mennseker på helt direkte. Du slipper å taste inn på en mobil eller et tastatur, du kan snakke, nesten som i telefonen eller over skype, bare det at du i tillegg ser personen du snakker sammen. Men jeg snakker om noe bedre enn webcam altså, for du kan virkelig se personen i 3D ikke bare på en skjerm, og du kan faktisk til og me lukte hvilken parfyme personen har og om du kan vil kan du til og med gi personen en varm, god, ekte klem.

For en utrolig fantastisk teknologi!! En teknologi som bare vår Gud kan ha skapt. Meg og Stian pleier å kalle det irl. Alt det andre er jo bare tilbakegang i teknologi, litt sånn som den nye mobilen min...typisk menneskelagt. Hvorfor bruke taster når du kan bruke stemmen? Hvorfor bruke skilles av med en skjerm når du kan gi noen en klem? Virkelig tilbakegang i teknologi må jeg si..

Så derfor sitter jeg her og blogger og sender meldinger og snakker med folk på msn, istedet for å nyte vårs Herres største lansering av dem alle, irl, sammen med mine venner her på SALT som sikkert sitter i peisestua og diskuterer pinse for alle eller rare arendølinger eller noe sånnt nå. Livet er paradoksalt og jeg skriver under på Paulus sitat foran Sokrates sitt - Jeg vet hva jeg bør gjøre, men det er det jeg ikke bør gjøre at jeg gjør.

torsdag, september 06, 2007

Leste gjennom en novelle jeg skrev på vgs. Har alltid likt novellen, og har vel blogget den før, men tenkte å gjøre det igjen. Må innrømme at min kritiske tanke vokser med årene, men jeg liker ideen bak novellen. Les og se hvor mye du forstår :P

Joh. 4, 13-15



Av: Eli Bakken Idland 3påa - Bryne vgs 19.11.04

Et tikk bryter stillheten. Ikke fordi selve tikket i seg selv er så høylydt, men fordi det signaliserer til de 30 ungdommene at tunge lesebøker og tomme pennalhus skal presses nedi den stappfulle skolesekken, pulter skal skyves litt frem og stoler litt bak, baken skal lettes på, føttene skal bli tatt i bruk, jakken skal på, mobilen skal sjekkes og naboen skal høre siste nytt om klassens nye kjærestepar. Hvert minutt flytter jeg den lengste foten min et markert hakk. Jeg går som i trapper, føttene går ikke jevnt men hopper, og det finnes bare en sjel i klassen som ikke vet akkurat hvordan det siste tikket på dagen høres ut. Tikket som erstatter ringeklokka og som utløser et bombenedslag i klasserommet. Ofte går det utover en heller forfjamset lærer som til sin store fortvilelse heller ikke i dag har fått tid til å gi elevene lekser før det magiske tikket.

Et smell bryter bråket. Læreren har smelt igjen døra, og den siste lyden fra pratende skoleelever forsvinner. Tikk. Et minutt har gått. Nå er det stille. Jeg er alene. I mange timer flytter jeg føttene mine steg for steg, rundt og rundt. Ute blir det mørkere og mørkere. Det er trist her uten dem. Denne klassen er vennene mine, de eneste jeg har. Det er nemlig litt vanskelig for meg å være venner med kollegaene mine, hvem vil vel ha to av oss stående sammen, en trenger liksom bare å se på en av oss for å forstå det en vil. Men det finnes andre steder, steder der mange av oss henger i sammen, går i sammen, tikker i takt. Jeg var der før. Før jeg kom hit. Jeg var en del av et stort tikkende fellesskap, men så kom noen og hentet meg. Jeg glemmer aldri den dagen. Endelig skulle jeg få min egen oppgave, endelig skulle øynene deres søke meg, bare meg. Aldri mer skulle jeg drukne blant alle de fancy kollegene mine. Det er her jeg hører til. På en skole, i et klasserom. Her gjør det ingenting om jeg er kjedelig, fordi lengselen etter å komme hjem, lengselen etter at jeg skal gå fortere vil alltid være nr. 1 på topp 10-lista til disse skoleelevene.

Der sitter de. De smiler, som om de er glade. De snakker og tuller med hverandre, som om de er gode venner. Men jeg vet bedre. Hver og en av dem har hver sin hemmelighet. En hemmelighet de ruger på, og ikke vil vise. Det passer seg ikke, å være trist, ensom og lei. Kanskje for en dag, men ikke for alltid. Alle har de hatt kniven i hånda, alle har de vært klar, men det passer seg ikke. Jeg kjenner typene. Jeg har sett så mange av dem. Noen har jeg blitt bedre kjent med enn andre. Alle ser de på meg med nervøse, trette øyne. Øynene lengter. Men ikke en vakker lengsel etter glede. Det er en tung lengsel, en lengsel etter det siste tikket. En lengsel etter å komme seg hjem.

”Da kan dere gjøre oppgavene på side 27,” sier lærerne til elevene som våkner opp fra sine søte drømmer, endelig er læreren ferdig med det uutholdelig kjedelige foredraget om indus… ehh… vel, det fikk de aldri helt med seg. Nå ser samtlige av de 30 elevene opp på meg. Hvor lenge kan de snakke sammen før det magiske tikket gjør at de kan snakke enda mer sammen? Skuffet ser de på hverandre. ”Årh…denne timen har gått så utrolig sent,” stønner Karin, og sender et nytt blikk opp på meg for å forsikre seg om at det virkelig er sant at jeg har gått så seint. Karin er litt distré slik, hun sender meg alltid to blikk. Først et åndsfraværende et, antakeligvis bare en refleks som følger etter at alle de andre har gjort det, og deretter det blikket der hun virkelig ser meg. Ved siden av Karin sitter Anette og Eirin i en ivrig samtale om helgas fest. De stramme dongeribuksene med lave liv og de enda strammere genserne med høye liv blotter solariumbrune, veltrente mager dekket av gåsehud og små tangatruser. Munnen går i ett, tyggi, latter, ord og uttrykk, storslåtte øyner, rynkende øyenbryn. Disse maskene som Karin misunner, der hun sitter på kanten og prøver å strekke seg inn i samtalen, men som egentlig bare får sukket seg til å komme med noen kommentarer om meg. Det er jo tross alt ganske safe å snakke om meg, alle er jo opptatt av det. Slik sitter de, rad etter rad, noen snakker overflatisk, overivrig og overdrevent, andre strekker seg etter dem, strekker seg etter maskene deres.

Jeg sier alle, jeg sier samtlige. Men da lyver jeg litt. Det er nemlig en som skiller seg ut. En som aldri ser på meg. En som skiller seg ut fra disse tretti glade, til tider sinte, frustrerte og irriterte, men aldri virkelig triste maskene. Han ser aldri på meg. Jeg klarer ikke å se forbi masken hans. Kanskje er det fordi han ikke bærer noen maske, fordi han faktisk er som han er. Alle de andre vet jeg alt om, men han, han som jeg ser mest på, tenker mest på, funderer mest over, han står for meg som en ukjent skikkelse, som en stengt dør, som en uløst gåte. Han ser aldri på meg. Jeg tror ikke han bryr seg om tiden.

Han snakker ikke mye med de andre. Han legger ikke til et sukk når læreren gir mer lekser, eller en påtvunget latter når klassens pratebøtte kommer med en dårlig kommentar. Han snakker ikke med de andre hvis han ikke har noe riktig meningsfylt å si. Han slenger ikke meningsløse kommentarer om hvor stress det er eller hvor teit læreren er. Han er ikke som de andre. Det virker som om alt han gjør har en sann mening, ikke bare for å bli godtatt av samfunnet, men fordi det rett og slett er sannhet. Det er hans ytre handling, men mer klarer jeg ikke å se. Jeg har aldri sett noen som han.

Bjørnar heter han. Han har rødt hår som står i brann over hodet hans, glørne har landet på den hvite huden hans og dannet et vilt mønster av fregner som danser over den lille nesen og de røde kinnene. Likevel er han ikke den rampete spilloppmakeren, det er noe med øynene som dysser det hele ned. De er blåe, men ikke kaldt blåe, de er mer som en uendelig rennende kilde av vann som slokker alle utbrudd. For selv om skoledagboka er dekket av røde, svarte og blåe skriblerier, datoer, lekser og møter har han en underfull fred over seg. Han lengter ikke bare etter å komme hjem, det ligger noe mer bak. Noe stort. Noe så stort at jeg ikke kan fange det med mine små armer, det er større en meg, større enn det jeg går etter, større enn tiden, større enn alt.

Tror jeg da. For jeg vet ikke. Jeg kan gjette, fundere, filosofere, men øynene hans er som en bunnløs brønn, og jeg vil aldri få et rep som er langt nok til å nå ned til ham eller en bøtte som er stor nok til å romme han.

Boka hans vitner om at han har mye å gjøre. Utrolig mye å gjøre. Jeg kan ikke se hva som står, men at det er stappet fullt kan jeg se. Jeg lurer på hva han fyller tida si med. Han gir aldri uttrykk for noen av sine interesser. Han sitter som oftest stille, snakker lite med de andre i klassen. De snakker for mye vas for han. Men han kan glimre til med noen utrolig modne svar til læreren som får samtlige våkne elever til å måpe og de sovende til å snu seg litt i søvne. Akkurat i disse korte, men store øyeblikkene viser den ellers nokså hjernedøde klassen at vise ord også kan røre i deres hjerter. Men ikke lenger enn at jeg kan flytte min tynneste arm fem hakk før de har glemt det igjen. Da skal Atle fortelle Arnstein om den lekre jenta han nesten fikk noe på gang med i helga, Anne skal knise av Trine som forfjamset våkner av linjalen til Anders som av en eller annen grunn tilfeldigvis havnet på låret hennes, Stine skal plassere de store, trøtte øynene sine på meg og Hanne skal avbryte henne med å spørre hvor mye klokka er, hvorav Stine forfjamset ser på henne, for igjen å flytte blikket til meg og da si, jo det er fortsatt lenge igjen av timen, og Maren som har sittet litt utenfor skal stønne mens de andre nikker enig, og øynene til dem alle sammen lengter hjem.

Bjørnar er ingen del av klassen, men han er ikke utstøtt. De respekterer han, kanskje mer enn noen andre, for også de ser sannheten som stråler ut av hans bunnløse øyne. Han blir godtatt selv om han skiller seg ut og bryter alle ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene”. Men har han venner? Ikke på skolen, kanskje hjemme, noe må da fylle boka hans. Kanskje er han for vis til å ha venner? Jeg har i alle fall aldri sett noen som han.

Igjen kommer det magiske tikket. Igjen slår en bombe ned i klasserommet før det igjen blir stille. Lettede går de hjem. Ikke fordi alt er så mye lettere hjemme, alene på rommet, alene foran tv-en, alene foran pc-en, men fordi ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene” sier dem at skole bare er så utholdende kjedelig, og hjemme er bare så mye bedre.

Tida går så fort, den deilige tida når de er der foran meg, der de spiller sin teaterforestilling med de flotte maskene, i motsetning til nå, etterpå. Nå kommer de lange timer alene, alene med meg selv. Alt jeg har nå er fantasien, nå er tida inne for å analysere og tolke dagens forestilling, fjerne maskene, finne dem.

Endelig er det igjen morgen. Endelig kommer elevene. En ny dag, en ny forestilling. Radene fylles opp. Det vanlige meningsløse pjattet fyller klasserommet med en jevn dur av latter og stemmer. Men noe er annerledes i dag. Det er som en vesentlig del av klassen mangler. Latteren er litt nervøs, ordene er litt mer meningsløse enn de pleier, og etter hvert vender flere og flere øyner seg mot en tom stol midt i klasserommet. Bjørnar er borte. Øynene deres festes mot stolen i noen sekund hver, helt til de møter et par andre øyne og flaue trekker dem tilbake for å fortsette det meningsløse pjattet. Det er vel ingen stor sak at en elev i klassen er borte. Det er da helt normal. Men Bjørnar er aldri helt normal, det går opp for meg at han faktisk aldri har vært borte fra skolen før. De andre merker hans fravær, balansen og freden er tatt fra dem, noen få reagerer med enda mer høylytt og enda mer meningsløs pjatt enn vanlig, de fleste blir selv stille.

Jeg lurer på hvor han er. Hva gjør han nå? Ligger han hjemme i senga blek av sykdom? Har bussen hans krasjet på vei fra skolen? Har huset brent ned? Eller er det den fullstappete timeplanen som har tatt knekken på han? Kanskje er det ikke huset, men han som ligger utbrent hjemme som en annen gammel kjendis. Hele dagen prøver jeg å fange opp signaler som kan si meg hvor han er, men ingen ser ut til å vite noe. Til og med lærerne blir preget av rastløsheten til elevene. Heller ikke de vet hvor han er. Også de merker hans fravær.

I to dager står pulten hans tom. Klassen er som tvunget inn i en lukket heis, rastløse og usikre om de skal snakke om han, tie med andres blikk ubehagelig nære eller skjule det hele med meningsløst pjatt. Det er nå, når han er borte, at vi alle merker hvor stort hans nærvær alltid har vært. Der han satt mitt i klasserommet var han en kilde av rennende vann, nå er det bare ørken igjen. Han var oasen. Og selv om det ikke virket som de overflatiske elevene tok til seg noe av det rennende vannet, viser hans fravær at han betydde mer for dem enn noen av oss hadde trodd. Hva er det med denne gutten, som yter så stor innflytelse på klassen at de går i stå uten han? Hvem er han? I slutten av den andre dagen er spenningen og stillheten så stor, at bare den minste bagatell danner små hyl og nervøse latterutbrudd i denne gjengen med masker. Flere og flere øyner stivner på den tomme pulten, og nå trekkes de ikke flaue tilbake når de møter øynene til de andre, nå ser de tomt på hverandre, som et signal på at jo, også de tenker på hva som har skjedd.

Det er kanskje denne uvissheten som er verst. Spørsmålet om hva som har skjedd med han. Om mulig har hans fravær skapt et større mysterium enn hans nærvær.

Men tredje dagen er han tilbake. I hver av håndflatene har Han et rødt, dypt, sirkelformet sår, som om noen har drevet nagler gjennom dem.

søndag, august 26, 2007

Perspektiv

En rød ballong svever oppover mot skyene
Den heldige finneren stapper fornøyd de 6 kronene som tidligere fungerte som anker for ballongen i lommen
Snart gjør de sitt for å betale for en trekulers iskrem

Iskremen nytes i den stakkars sommersola på torget i Stavanger
En mann nærmer seg oss
Han ber oss om hjelp
Oss oppegående studenter som i motsetningen til denne fattige, gjeldsbundne nordlendingen ikkehar noen stemme
En mann som har sett venner og naboer ta selvmord
En mann som har opplevd å være fattig i det rike Norge
Som har vært borte fra sine 5 barn i 3 dager for å drikke vekk noen av problemene
En mann som skulle ønske at noen kunne forvandle et tungt byråkratisk system til en real hjelp til de fattige som ikke har sjans til å komme gjennom metervis av papirarbeid for å få hjelpa de trenger.
En mann som spør oss hva i ..... disse politikerne bedriver med.

Den røde ballongen får selskap av andre røde ballonger
Arbeiderpartiballonger
Mens de fattige snur på hvert øre og drikker resten bort for å slippe unna det verste deler politikerne ut ballonger og godteri til glade velgere som også i dag har svidd av noen kroner i shopping
Ikke det at jeg kritiserer politikere, for å gjøre noe trenger de stemmer...skulle bare ønske de heller kunne hjelpe..det blir bare så paradoksalt og meningsløst å se de røde ballongene sveve over uteliggerne

Samtidig lever en milliard mennesker for under 6 kroner dagen. En hore i Brasil får ca 6 kroner for en jobb. Ikke vet jeg hvem som sendte de 6 kronene avgårde på en rød arbeiderparti ballong, ikke kan jeg dømme noen for å gjøre det heller. Hva er vel 6 kroner i Norge?

mandag, august 20, 2007

Hva skal Eli bli som stor?

Enda venter jeg på de varme sommerdagene, men med teppe godt pakket rundt meg og med hodet fullt av nye skoletanker må vel også jeg innse at høsten er i gang, sommerens smil og "er-dere-klare" rop er over for denne gangen. Kanskje til og med for siste gangen.

Valgets kvaler har som vanlig vært store denne sommeren, kanskje til og med ekstra store i år. Men igjen har Gud vist meg at om jeg er aldri så langt vekke, aldri så usikker og aldri så blond, så har han en plan og han har kontrollen. På et eller annet merkverdig vis som ingen visst helt kan forstå har jeg fått sydd sammen en studieplan som innebærer det meste av det jeg ønsker å vie livet mitt til.

Drømmen er en doktorgrad, eller i allefall å motta det store, flotte diplomet doktorgradsstudenter mottar. Veien mot den går gjennom en bachelor i religion og interkulturell kommunikasjon og master i global studies på misjonshøyskolen. Men som den wannabe-baptisten jeg er skal jeg fylle bacheloren med 60 studiepoeng med menighettsledelse fra SALT (skandinavisk akedmi for ledelse og teologi) i Stabekk. 10 av disse er menighetspraksis 
i Ålgård Baptistmenighet hvor jeg vil jobbe 2 dager i uken. Det vil si at jeg skal pendle mellom stabekk 
og Ålgård i et år. Men det er bare mandag til onsdag ca annenhver uke
jeg skal til Stabekk, og mens jeg er der skal jeg bo sammen med
5 andre jenter i en bitteliten leilighet. Utenom dette skal jeg ta ex phil og ex fac på misjonshøyskolen. 
Neste år blir det lite pendling,
utenom til Stavanger, hvor tiden vil vise om jeg tar gresk og bibelfag, eller kultur og interkulturell kommunikasjon fag.

Litt forvirrende? Ja..nå har jeg iallefall skrevet det ned for deg. Målet er å bli lærer, ungdomspastor, pastor, bistandsarbeider, arbeide med innvandrere i Norge, misjonær, bistandsminister eller noe sånn...Lista har du vel kanskje sett før, og med denne utdannelsen her håper jeg jeg får en nokså bred bakgrunn til å jobbe med det meste...så får vi se..

mandag, juli 30, 2007

EZ

Eg har en sick pro bror. De kalle han for the pirate, for d han nesten lurte den 1337 systerå hans te å kjøba en evigt store server te an. D e nemligt d han trenge meg for. Sjøl om han egentlig syns eg e n00b. Eg seie bare: Du e n00b! E nemlig bare eg så he et evig pro visa så han kan bestilla den uber datarock grilldressen og de evig pro dvd-ane. Lett at eg eie han evigt der då :p Endelig har han liksom forstått at dvda ska kjøbas ikkje lastas ner. Tog si tid, men d ska jo litt te for å bli liga 1337 så systerå. Zomg. Zomg. Rofl. Knofl.

Tilfelle du va litt n00b og ikkje heilt tog d me den serveren, så e eg litt imot at bror min e kriminelle og laste ner ting og sånn. Syns ikkje d e så evigt gudd eg. Derfor nekte eg å la an bruga d evig pro visa korte mitt på å støtta kriminell virksomhet og wow-speling. E jo liga stolte av bror min kver gong han slutte å spela wow, men så e d på an igjen. Earl, eg tar deg neste gong på karaten, og du vett knebe mitt, eie deg i rofl knofl :P Så når han sko ha den serveren då så nekta eg å betala, men når han sko henta pakken i posten i et sick regnvær, så måtte eg jo ud me bilen å kjøra an ner. Endte opp me at an kjypte en topp te meg på cubus på salg som plaster på såret. Zomg, d va n00b å sei. Jaja..bare vente eg te bror min får haxa java på pcen min så e eg jo evig thankful liksom really ass, for at han fiksa pcen min te slutt. Han he jo litt skills og då han bror min! EZ!

søndag, juli 29, 2007

Sommer...



En sommer som har forsvunnet i regn, harry potter smilelapper, er dere klare rop og store gode myke bamser.
En rar sommer.
En sommer som gjør meg tom, som gjør at jeg ennå venter på sommeren som ikke kommer. 
En sommer med mye jobbing og mange venner. 
En sommer uten kirke, cellegruppe og bibellesning, men en sommer der Guds hånd har grepet min om armen min har blitt aldri så lang og jeg 
føler meg aldri så langt vekke...
En sommer med venner som kommer hjem, og venner som snart reiser videre.
En sommer uten krokket og brunfarge.
En sommer med bare to badeturer, ingen strandtur, ingen telttur, ingen sov under åpen himmel tur.
En sommer som gjør meg stresset, som jeg er utslitt av.
En sommer hvor jeg ikke forstår hvordan voksne folk klare å lage middag, vaske huset, passe barna, male taket og klippe hekken i hagen etter en åtte timers lang arbeidsdag

Men selv i en slik sommer finnes de gode høydepunktene, de gode øyeblikkene
som en vel kan kalle magiske. En liten gjest som smiler. Kaldt, vått gress under
føttene en kald, mørk sommernatt. En god velkomstklem. En ny seier i settlers. En gourmetmiddag. En sushi(?) 
500 poeng i buzz. Å vaske ut balsam fra et glatt mykt hår. 

En ond sirkel

Det regner. Derfor kjører jeg til jobb. Derfor reiser alle til syden. Derfor regner det.

tirsdag, juli 10, 2007

en edderkopp

En svær nasty edderkopp kravler stille opp og ned mellom mine bibelvers og bilder
Akkurat nå har den gjemt seg bak et skjell på sjøkunsten min
Jeg kjenner at det egentlig er litt ekkelt
At jeg egentlig har lyst å skrike å leke jente (som jeg jo forsåvidt er..) og vekke Georg å si at han må fjerne den
Eller gjøre som jeg pleier, å fjerne den selv
Men jeg tror jeg skal la den være

Tror den har gjemt seg fordi den venter på bytte sitt


Hmm...tenkte jeg skulle få noe fornuftig idealistisk, filosofisk eller teologisk ut av dette her...men det er sommer og hjernen er blåst fra all fornuft, kofferten er ennå ikke pakket selv om hele dagen var satt av til det, støvsugeren står og venter på å få ferdiggjordt kjellestua og magien på kvadrat har rundet av. Klokken er 12, og det er back to business.. Ingen mere fortryllet askepott. Bare en drøss med oppgaver som må gjøres før jeg reiser på leir om 12 timer. Savner skole, andakter, kirka, stabsmøter, bønn, folk og Gud. Og et klart hode. For nå er det bare rart.

Hmm..nå husker jeg hvordan jeg skulle runde av edderkoppen...

Folk sier stadig jeg er så snill i det siste
Skjønner ikke det jeg.. men er vel derfor jeg lar edderkoppen leve også..

torsdag, juli 05, 2007

film og tv og sånn

Jeg lurer på om filmer og tv gjenspeiler sannheten? Eller er de bare de sykeste overdrivelser av ondskap og maktmisbruk, fantastiske kjærlighetshistorier og one night stand episoder? Kan mennesker virkelig være så onde? Drepe så kaldt? Planlegge de sykeste ran (som i ocean 11)? Være så forelsket at en er villig til å gjøre absolutt alt for sin utvalgte, inkludert selvmord, tortur og andre horrible mord? Finne drømmedaten etter bare et flørtende blikk på en bar?

Når jeg er en sjelden gang er syk og setter meg ned foran tv-skjermen må jeg si at hodet mitt blir forvirret og jeg mister grepet om hva som er virkelighet og hva som bare skjer på film. Og så skremmes jeg av hvordan vi påvirkes av det... For vi påvirkes vel? Jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg vet hvordan et dødsfall i en bok kan fremskynde tårer eller hvordan en kommentar på bloggen kan føre til en panisk sjekking av nettet. Hvordan skaper da filmverdenens bilde av raske forhold, raske mord og raske biler et surrealistisk virkelighetsbilde for de som mater seg med slikt flere timer i døgnet? Hva gjør det med oss? Kan du med hånden på hjertet si du ikke blir påvirket? Det kan ikke jeg.

Jeg er en smule forvirret jeg!


Noen tanker etter at Eli har blitt forkjølet og sittet å sett på home and away, sin city, full house og noen andre serier jeg ikke har peiling på hva heter. Pluss at Eli kjente at hun savnet litt og blogge igjen...

søndag, juni 03, 2007

Et hav av mennesker. Et hav av tanker. Et hav av meninger. Et hav av trosforestillinger.
Og jeg, som en liten dråpe i det store havet, tror jeg har valgt rett.
Tror jeg har valgt den rette båten som går hjem dit vi alle søker. Kjekt for meg :P
Hvis jeg har rett...
Og hva så med alle de andre båtene og dråpene og tankene og ritene og troene.
Hvor havner de?

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

Hva gjør at jeg tror på Han mer enn alle de andre? Hvilke erfaringer har jeg som slår de andre? Hvordan skal jeg bevise min rett og deres feil? Hvordan kan jeg sette meg over de andre?

Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.

Kan en i det hele tatt leve med en så radikal tro i et postmodernistisk samfunn? Kan man i det hele tatt hevde å ha den eneste sannheten?

1+1= 2 = sant. 1+1 kan ikke bli 3, selv ikke med min dårlige hoderegning. En sannhet er en sannhet.

Er det bare et lykkespill at jeg har valgt det rette. En sjanse jeg er nødt til å ta? Jeg kunne sikkert blitt like engasjert, hatt de samme følelsene og erfaringene av at dette er det rette i en annen båt. Kunne sikkert funnet like mange godord om kjærlighet og nåde, like mange helbredelser og mirakler, like mange gode mennesker i en annen båt...

Kanskje kommer de alle hjem? Kanskje er Gud større enn vi tror?

Sikkert noen av de spørsmåla vi aldri får svar på uansett...spørsmål jeg egentlig prøvde å legge fra meg, men som har blomstret opp igjen i det siste. Spørsmål som rokker med den egentlig ganske så radikale troen min som tror på to utganger av dette livet, en himmel og en fortapelse, der hvor Jesus er eneste veien til himmelen...

Begynner å angre på at jeg ikke fulgte misjon i religiøs og kulturell kontekst timene på skolen. Begynner å forstå hvorfor de kjører dem sammen med studier av de andre religionene. Av og til må en løfte øynene fra sin egen tro og se på de andres. Det er et tungt løft og et vanskelig løft og jeg vet ikke om jeg ennå helt forstår alt det der...

onsdag, mai 23, 2007

Blått!!!

Må nok dessverre innrømme at facebook har tatt fokuset mitt vekk fra blogging, og alle dere som ennå klarer å stå i mot presset om å legge tryne der.es ut på webben, nok kanskje går glipp av å se mitt...Har nemlig lagt ut både bilder fra Tysklandsturen (som var sjef!) og bilder av meg selv som blond og blå der ;) Men skal legge ut et her også...


Og nei, det er ikke parykk, og ja det er meg...og ja jeg har vært hårmodell og ja jeg er etterhvert litt fornøyd, og ja det er veldig uvant, og nei, jeg er ikke blåruss, men ja jeg er vikingfan (kanskje jeg skal gå på kamp) og ja jeg fikk pizza, hårprodukter og 2 minutt spotlight på en scene, og ja det var gratis, og ja det var gøy! Takk Linda :) Det va konge! Egentlig bør det å ha blått hår vær en sånn ting du bør ha gjordt i dette livet, så nå va det gjordt :)

lørdag, mai 12, 2007

Voksen?

Jeg var en gang en idealist.

Jeg hørte da noe om at alle ungdommer er idealister.

På samme måte som jeg hørte at alle ungdommer er religiøst søkende.


Men jeg var ikke som alle andre. Jeg var spesiell. Original. Gikk med spleisa klær. Og hatet når voksne lærere skulle fortelle meg hva som var normalt og ikke! Jeg var ikke normal!


Men egentlig var jeg vel bare en av alle de andre frika wannabe-luni forus-elevene.


Men så ble jeg kristen. Plentet meg inn på en vei, og den tolerante alt er relativt jenta ble etterhvert en radikal det finnes bare en vei, og den har jeg funnet, og den er rett, ikke bare for meg, men faktisk for deg også, det finnes ingen andre veier! En holdning som strider mot all min fornuft og alle andres post-moderne tanker, men fordi det tross alt ikke er jeg som baner frem denn eveien, men Jesus, velger jeg å klare å tro på det. Fordi det står i hans ord.


Og når jeg nå som KRL-student leser til eksamen om nyreligiøsitet, new age, alternativbevegelsen, gnostisime, mystisisme, okkulte bevegelser forstår jeg med ett at jeg var aldri så spesiell og original som jeg trodde. En har til og med skrevet lærebøker om tilfellet mitt og nå skal jeg ha eksamen i min tidligere tro.


Jeg var en gang en idealist. For et år siden kunne jeg aldri brukt 10 000 kroner på en USA-tur. Jeg kunne aldri gått ut og spist og gått på kino en gang i måneden. Jeg kunne aldri ha blitt en miljøsvindler som pendlet Norge på tvers. Jeg kunne aldri kjøpt nye klær. Kunne aldri kjøpt en sofa i en leilighet. Kunne aldri gått med sminke hver dag. For en måned siden kunne jeg aldri meldt meg inn i Facebook. Kunne aldri ha spist snop hver dag.


Vel...jeg var en gang en idealist. I dag merker både meg selv og kontoen min at mine idealistiske tanker svinner hen i et stort samfunnsideal som sier hvordan du skal reise på dyre ferieturer, sminke deg, kjøpe nye klær selv om klesskapet bokstavelig talt renner over og bruke mer tid på å finne nye venner i facebook enn å henge med virkelige venner. Jeg savner å være idealist. Kanskje begynner jeg å bli voksen. Jeg har jo til og med begynt å lese aviser.


Forhåpentligvis merker også vennene mine at jeg var en gang en idealist, men at jeg nå kan være litt mindre dømmende til en vanlig norsk livsstil så får jeg heller vende tilbake til Brasil en dag som en grådig sløser og igjen bli et lite barn og en ungdom og en idealist.

Bare for å ikke fylle idealet om å ikke vise skittentøyvasken til all verden, så er det vel tydelig litt forskjell på mitt og min brors klesskap... (legg merke til at de to nedreste hyllene er fylt av bøker og tepper og at det egentlig bare er de øverste som fungerer som klesskap..) Lurer på om det er lettere for gutter enn jenter dette her...

tirsdag, mai 08, 2007

Dette setter jeg pris på:

  • Et stabsmøte en mandagsformiddag med Vidar, Jim og Espen
  • En lunsjpause på mhs en tirsdag formiddag
  • Et møte med Anna og andre tenåringer en onsdag kveld
  • En samtale med Inger en torsdag kveld
  • En hengekveld med Kine og andre gode venner når de har fri og er hjemme en fredagskveld
  • Et mors pizza-måltid med familien en lørdagskveld
  • En vitnestund på møte en søndagskveld
  • En tur ut i skogen, en bekmørk kveld, bare meg og Gud, min spinkle sang og bønn til Ham.

Takk Gud for et godt liv, fullt av slike fantastiske mennesker og slike fantastiske møter!

mandag, april 23, 2007

En trynebok...

"Velkommen til Facebook! Velkommen inn i den syndfulle verden! Velkommen inn i menigheten!" hilser mine allerede 60 "venner" meg mens de glade ser at de nå er en venn nærmere seierspallen i den store konkurransen: Hvem har flest venner!

Så da var det gjordt...Trynet mitt preger nå som så mange andres det som visst nok blir oppfattet som en bok, men som ingen måte kan slå en god lesestund i godstolen med teppe og kakao foran en knitrende peis. Ikke en gang kan det slå lesesalen på mhs og alle dens bøker.

Men at du nå kan lese dine venners liv som en bok, at du nå blir overvåket og terrorisert av 16 nye email hver dag fra en denne visse trynebok, det er sikkert det, og at blogging begynner å miste sin verdi og spenning det er det nok også en fare for. Enda verre er det kanskje at venner blir noen tryner du ser i en bok, minner litt om timelange jenteprater foran skolekatalogen (eller sjekkeboken som proffesoren min kaller den) og at en god venn som du kan snakke om alt med, gå på tur med, leke med, sitte i en god sofa med kanskje blir redusert til en overflatisk "står te melding?" på tryneboken.

Klart det skaper nye "vennskap" og kontakter med gamle venner...men om tastetid kunne byttest ut med pratetid...

Og tenk om de gode nyhetene om Jesus hadde spredd seg rundt like fort som denne tryneboken. Lurer på om jeg skal be han lage en profil, legge trynet sitt ut rett og slett og se hvor mange som tror på han og blir venner med han. Og da snakker jeg om en ekte venn, ikke bare et tryne i en bok venn. En venn som faktisk snakker et annet språk en sms-språket (selv om han kan nok det også) en venn som ikke bare snakker med deg på tryneboken men overser deg på bussen, en venn som faktisk overvåker og registrerer alle dine handlinger, ikke bare dem som skjer inne på tryneboken, men en venn som elsker deg for det om, selv om han ser alle dine svakheter, men først og fremst ser han på deg som akkurat den du er, et lite barn som han elsker så høyt at han døde for deg for å få kontakt med deg! (nei, han sendte ikke bare ut en automatisk mail fra denne tryneboken og ba deg bli vennen sin, han ofret faktisk seg selv fordi han ønsket et ekte vennskap med deg!)

Selv om han kanskje ikke har tryne sitt i denne boken, så er han faktisk villig til å bo i hjertet ditt! Du trenger ikke logge inn på noen kanal for å møte han, du kan bare åpne munnen din akkurat der du sitter akkurat nå og si, ja, Jesus, vil gjerne ha deg som venn jeg!

Kjære bestevennen min! Hjelp meg til å ikke forgå meg vill i denne tryneboken. Hjelp meg til å holde fast på de ekte venner og de ekte møter. På møter sammen med deg! På møter sammen med mine ekte venner! Ja hjelp oss alle til å ikke misbruke, men på en eller annen måte klare å lovprise deg med denne tryneboken også! Takk for alt du gjør for oss! Amen

tirsdag, april 17, 2007

Bolo de cenoura!

Era uma vez que a Eli descrobeu q tinha uma nova menina no appartemento, q sabia fazer comida boa demais! Espicialmente o bolo de cenoura dela era otima. Era tambem uma vez que a Eli foi embora do Brasil, pra Noruega, e queria fazer o mesmo bolo. A primeira vez nao deu certo, e o bolo ficou ruim. Entao a Eli perguntou a menina de novo, como, como fazer nesse bolo fantastisco. E ela respondeu e oreu para o bolo ficar bom.

Era uma vez, na verdade era hoje mesmo, que a Eli fez uma festa supresa pra uma amiga da Russia. Ela convitou um brasilerio e um amigo q ja ficou 5 meses no Brasil. E ela fez um bolo de cenoura no jeito brasileiro, batou no liquidificador e a masa ficou tudo bem...pelo menous bem melhor do q a ultima vez...e o liquidificador nao ficou tao quemada como a ultima vez :P Eli tirou do forno, e agora comecou ficar um pouco desperada...COMO FAZER A COBERTURA??? Ela foi pra msn, falou com dois amigos, e no final fez so um brigadeiro...
Mas o bolo nao ficou bom...ficou com um gosto de oleo...e pareceu que o fermento de po nao funcionou...Hmm...acho q tem so um jeito pra dar nesse adventura um final bom...A Eli tem que voltar pro Brasil, fazer a Neia fazer um bolo gostoso pra ela...

leite condensado..




...namnam...gostoso ne? :P (tenho so um lato de leite condesado agora...)


pronto!



Midtstill
Beijao pra vcs amigaos! :P :)

søndag, april 15, 2007

Bibellesninga har gått litt på skakke i det siste egentlig. Men denne uka har jeg endelig begynt å lest litt igjen, lest en del kule ting som jeg kribler litt etter å dele. Men jeg tror ikke jeg skal gjøre det :P Hihi...skal spare godbitene til talen min jeg skal ha lørdag 12.mai. Det var et hint kjære bloggleser, du kan jo ta turen opp virveltrappa til de gode rosa sofaene i babben i halv 8-tiden og høre på :)

onsdag, april 11, 2007

Um liquedeficador

Nesses dias faz um ano desde q eu fui embora do Brasil. Hmm...uns dias pra pensar, refletir um pouco...e muito estranho e um pouco triste...como vcs sabem, to com saudades de vcs :)

Entao...alguem de vcs sabem como q eu gastei um monte de tempo pra aprender a palavra liquedeficador (escreveu errado ne..) e pra falar a verdade, ainda nao sei o nome em noruegues..hehe..acho q eles chamam o liquedeficador blender ou uma coisa assim... Mas entao...no Brasil todo mundo de vcs tem ne...e aqui nao e tao comum...e vcs usam pra todas as coisas, pra fazer bolo, suco, vitaminas, chocolate quente, mousse, tudo!! Ai pensei, como vou sobreviver sem um liquedeficador? Entao fiquei muito feliz quando vi que minha mae comprou um na minha casa. So que acho q este nao e tao bom q eles q vcs tem no Brasil. Ou talvez e so eu q nao sei usar... hehe...pq duas vezes tentei fazer bolo de senora e "muffins" no liquedeficador e nao consegui. Tinha q tirar a tudo do liquedeficador e terminar com minhas maos. O liquedeficador ficou cheirando quemado, e nao deu pra bater tudo... Como vcs fazem um bolo no liquedeficador? Acho q vcs nao fazem como eu...q so coloco tudo la e comeco bater..

Olha aqui, nosso liquedeficador:

Me ajuda! Pq quero tanto fazer um bolo de senora no jeito brasileiro sem ovos! O melhor do mundo, ne Neia! Saudades de vcs! Me da 5 anos e eu volto um dia antes disso! Ate mais! Beijaos

tirsdag, april 10, 2007

Takk til lovsangsteamet!!

Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. 1. Tess 5,11

Vel, jeg er i alle fall ingen tessaloniker...så mange ganger ser jeg fantastiske mennesker, så mange tenker jeg, wow, så bra at hun gjorde det, eller wow så bra at han er slik, men så alt for alt for mange ganger blir det bare med tanken, og så kommer det aldri ut.

Spesielt gjelder dette de menneskene som gang på gang på gang viser hvor utrolige de er. Pastoren som taler hver søndag får av meg mye mindre skryt enn en 16-åring som taler for første gang. Naturlig vil en si, men likevel, pastoren som taler hver søndag fortjener og trenger også oppmuntring og oppbyggelse.

Og denne bloggen her skal rett og slett være en skryte, oppmuntring, oppbyggelse, takk og ære blogg til en liten gruppe i menigheten som gang på gang gjør en utrolig bra jobb, men som kanskje ikke får all den takken og prisen som de fortjener fordi vi er så vante med at de står der. Og mens jeg sitter her å tenker på hvem i menigheten som gjør store ting, så ser jeg at jeg kunne laget en blogg til hver enkelt, jeg burde takket Monica og Ole for en fantastisk jobb som leirsjefer, Stig Magne for en fantastisk jobb som leirprest, Espen for å alltid gjøre en fantastisk jobb med alt, Frances, Mathilde, Karen, Hilde Therese, Ingvild og Eirin for deres fantastiske ledelse av lovsangen, for Jim, Vidar, Milfrid, Tor, Ella, Sylvi, Merethe, Åge, Ole, Inger osv osv (jeg vil ikke nevne flere navn for at ingen skal føle seg utenfor, for som sagt jeg kunne nevnt så mange)

Men akkurat nå vil jeg først og fremst takke Matthew, Gerd Elin, Helene, Steinar, Åsmund og Roy for at de er et slikt fantastisk bra lovsangsteam! Jeg vil takke dere for at dere ledet lovsang på påskeleirene, på leirmøte og for alle de gangene dere har ledet lovsangen på impact og andre møter og sammensetninger! Jeg har blitt ledet av mange lovsangsteam, men hvor enn jeg går kommer jeg alltid tilbake til det samme, det finnes ingen som leder lovsang så bra som dere! Det har selvfølgelig litt å gjøre med ordtaket "borte bra, men hjemme best" men det betyr likevel ikke at ikke dere er utrolig flinke. Gud bruker dere virkelig til å skape rom for møter mellom Han og oss små mennesker, og det tror jeg ikke jeg er den eneste i menigheten som setter utrolig pris på at dere gjør. Takk for at dere gidder å stille opp nesten hver lørdag, takk for at dere tørr å være åpne og ærlige og blotte deres eget møte med Gud for oss andre, takk for at dere skriver utrolig bra musikk, takk for at dere deler og bygger opp resten av oss i menigheten med de gavene dere har fått!


For deg som vil høre litt på hvordan de spiller, er dere alltid velkommen til ungdomsmøtene våre på lørdagskvelder :) Pluss at du kan sjekke ut Matthews myspace :)

mandag, april 09, 2007

Evigheten..

En jentekveld med chips og frukt og ord om kropp, kosthold og stress. Om hvordan tiden går fra oss og blir spist opp. Om hvordan karbohydrater er dårlig og proteiner er bra. Ikke først og fremst bare for å holde en stram og fin figur, men for å unngå utmattelse og diverse andre sykdommer. Om hvordan mineraltester er bra og leger er dårlige. Om hvordan skole kommer inn i de fleste samtaler. Om hvordan Eli ikke kan fremmedord, men om hvordan Lisa legger ut om astrofysikkens (?) cirkatall og om hvordan Eli får en liten åpenbaring.

Lisa: I astrofysikken snakker en om ca 300 milliarder år (lurer på om det er snakk om lysår..?). Altså kanskje er det 301 milliarder år eller kanskje 299 milliarder år, men sånn ca i allefall..om det skiller et par milliarder år, hva gjør vel det...1 milliard år er vel ikke så mye?

Hvor Eli plutselig forstår hvor menigsløst det er å bekymre seg over hva hun skal gjøre neste år, eller om hun skal ta seg tid til en times prat med en venninne eller en ukes ferie. Hva er det vi stresser for? Vi har da så mye mer en 300 milliarder år på å gjøre alt vi vil og bør og skal, vi har jo faktisk en hel evighet på oss!

Tror jeg må gjenta meg selv: Hva i all verden er det vi stresser for når vi skal leve i en hel evighet? Vi har jo uendelig god tid! (for deg som ikke er kristen virker kanskje dette ekstremt rart og snodig og spesielt, omtrent like rart og snodig og spesielt som at du i det hele tatt vandrer rundt på denne jorden i dag. Men for meg som er kristen tror jeg på at det finnes en Far som sendte sin sønn ned for å dø for akkurat deg slik at du skulle få lov til å leve et liv sammen med Ham i evigheten)

Og mens tiden springer fra oss og vi ønsker at måltidene var en pille uten oppvask og bussturen var en magisk Harry Potter portal, hva i all verden er det vi strever med å få tid til? Og hvor blir det av all den tiden vi sparte på å skumme gjennom pensum i stedet for å pugge det, og å ringe en venn i steden for å ta et besøk?

For min del forsvinner den oppsparte tiden i tv-titting, eller kanskje mest blogg og internett titting... hmm...skulle ønske jeg var en afrikaner jeg. Som så verdien og gleden i den tiden som en får og som en har fått, i stedet for en nordmann som alltid vil se både frem og tilbake med en angst for å ikke få gjort alle tinga en burde, og som ser på tiden, som alt annet, som en forbruksvare, som forsvinner og spisest opp.

Tiden kommer, den går ikke. Ikke stopper den å komme heller. Den kommer og kommer og kommer til deg i evighet. Som en elv som renner og renner og som stadig fører til deg (du som står der i elva - nevnte jeg forresten at årets første bad ble gjennomført i en elv på Liland klokka 01.30 en kveld midt i påsken!! gøygøygøy :D ) nye muligheter, gaver, gleder og sorger.

Kjære Far, hjelp meg til å leve som om jeg skulle leve evig. For det er jo det jeg skal! Jeg skal leve i all evighet! Halleluja og amen for det! Skulle bare ønske at så mange flere ville leve der sammen med deg i evigheten!

fredag, mars 30, 2007

litt om lovsang..

Dette blir et lite svar på Bjørn Egelands tanker om lovsang...pluss bare noen tanker jeg har gjordt meg etter diverse diskusjoner med diverse folk på skolen og rundt om kring...


Allerede som nokså nyfrelst (mindre enn et år etter at jeg ble kristen) gikk jeg på et lovsangs/tilbedelses seminar med Rudi Myntevik å lærte meg at lovsang handler om å ære Gud og ikke om å få en god følelse inni seg.

Og siden den gang har det vært fokuset mitt under lovsangen..

Men plutselig en kveld, fikk jeg en følelse av at Gud, dette klarer jeg ikke. Av og til føler jeg meg så liten at jeg føler at jeg ikke kan gi deg noe. Og som student på mhs har jeg lært endel om nådemiddel og objektiv forsoningslære og om at det er Gud som er subjektet, ikke jeg, det er han som gjør, ikke jeg... Og så tenkte jeg..hmm..hvis jeg som nesten baptist ikke først og fremst ser på sakramentene som nådemiddel, hvordan gir Gud meg sin nåde til meg... jo alltid tenker jeg vel...

Men plutselig den kvelden ville jeg bare bruke lovsangen som et nådemiddel, som en arena hvor jeg for en gangs skyld bare kunne ta i mot hans nåde og kjærlighet, gratis, uten å måtte tenke på at jeg skulle ære Han med et rent hjerte uten noen baktanker om at egentlig var det jeg som ville ha en god stund, og ikke Gud som ble løftet opp av meg...


Hmm..vet ikke helt hvor jeg står...på en måte er jeg så enig med Rudi, lovsangen er for Gud, den skal ære Gud, det er en skryt til han for den utrolige fantastiske skaperen og faren vår som han er! Og gir du kjæresten din et kyss og forteller han/henne hvor glad du er i han/henne, så gjør du det uselvisk, ikke bare fordi du vil at han/henne skal ta oppvasken for deg. Vi ærer ikke Gud fordi vi vil at han skal gi oss noe tilbake...samtidig ønsker kanskje mange den gode følelsen under lovsangen?


På den annen side er kanskje måten å ære Gud mest på å innse at det han har å gi oss er gratis og ta i mot med åpent hjerte og åpne hender.... Kanskje handler det både om å gi og få samtidig...


så får vi ta diskusjonen salmer, lovsang, musikkstil, lydnivå osv en annen gang :P

Ey, du smile når du synge lovsang og du Eli, var kommentaren fra mine brasilianske venner etter at de snikfotograferte den skjønne, blonde norueguesa under en liten bønne/lovsangs seanse under et evangeliseringsprosjekt på karnevalet i Brasil. Husker ennå at dette var et sterkt møte med Gud, uavhengig av høy lyd (vi satt ute med en gitar..) massefolkkonsertstemning (vi var toppen 10 stykker) og musikkstil, tviler på at jeg kunne eller forstod noe av teksten uansett...i Brasil lærte jeg meg å be og prise Gud uten sangtekster...

fredag, mars 23, 2007

Blåmerker..

Fortærende hvordan blogging frister når du egentlig burde gjordt en million andre ting..

Selveksponering er et rart, rart fenomen. Akkurat nå har jeg faktisk utrolig lyst å legge ut et nakenbilde av meg selv på bloggen min... I allefall et bilde av leggene mine, kneet mitt, rompa mi og armen min. De er nemlig fulle av blåmerker, og av en eller annen merkverdig grunn fascinerer blåmerker meg stort! Jeg tror jeg digger blåmerker... Spesielt det jeg har på rompa mi...det er ca 10 cm langt og 5 cm bredt og er har et fascinerende rødt/lilla mønster.

Og ja...det er nå det er lov til å kommentere å si et eller annet slik som at du er rar Eli...Det er ikke normalt å like blåmerker, det er bare slike bortskjemte, superdupervelsignede, har-det-alt-for-godt jenter som meg som kan tenke noe sånt.

For med skrekk og gru tenker jeg på alle dem som skjuler sine blåmerker. Alle dem som virkelig blir mishandlet. Foreldre som slår. Blåmerker som verker. Merker som sier dem mer enn den fysiske smerten. Merker som stiller spørsmålet, er de glad i meg?

Og her går jeg med en halt fot og en øm hånd og et håndfull med blåmerker etter at jeg frivillig har brukt meg selv som en boksepute i karaten og med mitt klumsete vesen har falt ned en trapp. Også gleder jeg meg egentlig litt over mine sår og merker....off nei..jeg har det så alt for alt for godt!

onsdag, mars 21, 2007

Hvor mange ganger skal tårene komme?
Hvor mange ganger skal jeg se det?
Hvor mange mennesker i Norge skal se det?
Har sett det?

Blood Diamond..

Vi har vel alle sett det...
Vi vet det vel alle...

Men hvor mange ganger skal vi bare se?
Når skal vi gjøre noe med det?



Han ser på henne. Denne tøffe mannen som har sett og opplevd mer enn jeg noen gang kan forestille meg. Som har sett hvor grusom denne verden er. Som har sett kamerater dø. Som har drept små barn. Som har har sett hundrevis av sår og tårer. Som kaldblodig kan skyte hvem som helst, bare det gir han en liten sjangse til å komme ut av helvetet. Som har mistet alt håp om at det finnes noe godt i verden. Han ser på henne.

God has left this place!

Jeg har lyst til å reise meg opp å skrike ut at nei. Gud forlater aldri et sted. Han forlater ikke et eneste av sine barn.

Hvis jeg hadde vært Gud...hadde jeg hatt øynene fulle av tårer...konstant...Når jeg nå er et menneske skulle jeg av og til ønske at jeg hadde øynene fulle av tårer...konstant...Eller at jeg i det minste kunne gjøre noe..

Gud, bruk meg...ikke la meg bare se og se og gråte og gråte...Men la meg gjøre noe...Hva kan jeg gjøre?

lørdag, mars 17, 2007

tikken...

Ingeborg, jeg fikk ikke med meg at du allerede var tikket ;) Så da velger jeg å tikke Tone i stedet for :P

Og siden jeg nå så at du har tikket meg lager jeg en ny liste :P

  1. Jeg lever! (finnes det noe mer rart enn det da?)
  2. Jeg kan ikke klokken skikkelig
  3. Det finnes en Gud som faktisk bryr seg om meg

onsdag, mars 14, 2007

Bloggetikken

Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

  1. Når jeg var liten likte jeg ikke sjokolade, østlendinger, stavanger, generelt sett byaser og sosser... Når jeg var liten ga jeg også ut to diktbøker, sorterte bøkene mine i et bibliotek og skrev dem alle ned på maskinen min, var leder i en miljøklubb og startet en innsamlingssklubb for å gi penger til kommunen min.
  2. Jeg sliter med dører/låser...åpne dører, låse dører, se hva som er dører, lukke dører uten å smelle dem (de første "norske" ordene mine brasilianske venner lærte var "nei smell dør")..
  3. Jeg er et levende bevis på at karaktersystemet i norske skoler ikke fungerer helt... Jeg fikk f.eks. 6 i matte uten å vite svaret på fem pluss sju, fem ganger sju eller fjorten minus seks..med andre ord, jeg er ganske lost uten kalkulatoren. I tillegg har jeg hørt at en må lese aviser og følge med i nyheten og sånn for å få god karakter i sk, samfunnslære og norsk, jeg fikk 6 uten å lese en eneste avis (pleier av og til og prøve å følge litt med hva som skjer i verden nå...)
  4. Hvis jeg skal si noe litt sånn der seriøst eller alvorlig til noen, foretrekker jeg faktisk å si det foran en stor forsamling oppe på en scene enn å si det personlig under fire øyner. Jeg skriver konstant alltid uansett når jeg skriver på pc faktisk feil...altså jeg skriver faktsik istedet for faktisk (den første og siste der som jeg skrev rett på måtte jeg gå tilbake å rette på, som jeg alltid må gjøre..)
  5. Jeg eier ikke stedsans, og etter å ha arbeidet et halvt år i kirken min, og gått der ganske fast i et par år, begynte jeg så smått å forstå hvor alle rommene er og hva som er i hvilket rom. Ellers kan jeg nevne et telt på arena, og at jeg generelt alltid kjører feil. ingen problem å gå seg vilt på Ålgård...
  6. Jeg kommer uansett alltid for sent, eller er ute i dårlig tid
  7. Jeg hører lite på musikk og har utrolig lite peiling på musikk, men jeg synger alltid for meg selv, på bussen, i skogen, på gata, på badet, på flyet, i trekket...ja generelt sett overalt
  8. Jeg har det med å lage små rare lyder....
  9. Jeg klarer aldri å sitte i ro med beinene
  10. Jeg er avhengig av lue og skjerf
  11. Jeg snakker i søvne både på portugisisk, norsk og nordlansk...Romvenninnen min på Hald ble vekket hver natt mellom kl 1 og 2 av babbelet mitt...
  12. Hvis jeg har lyst til å stupe kråke midt i gata..på asfalt eller grus...så gjør jeg det
  13. Jeg gleder meg til å bli en gammel dame, og er allerede karakterisert som den gamle damen som passer så godt på alle i gjengen vår

Jeg har aldri i mitt liv klart å tikke 6 stykker...har alltid vært dårlig i tikken, alltid jeg som har den fordi jeg ikke klarer å tikke noen andre...derfor skrev jeg visst 13 istedet for 12 ting...derfor tikker jeg bare noen få tror jeg...: Tine, Audy, Ingeborg og Leandro

torsdag, mars 08, 2007

Bli med då vel... ;)

Jaja...nå meldte eg meg visst på en konferanse om økoteologi 16.-18.mars på mhs... Så kom eg plutselig på at d e jo litt kjedelig å gå aleina...så mhs-folk, d koste bare 100 krone for osse...så viss någen vil ver me må dokke melda dokke på me ei gong t Bård Mæland. Trur d blir veldig bra eg ;) ...hinthinthint :P

me må jo gjør vårt besta for å redda verden..sant?

onsdag, mars 07, 2007

en fri kvinne?

Da var eksamen ferdig for denne gang, og det virkelige liv med de virkelige utfordringer står for dør. Kan nevne kort et rom som på et vis har støvet ned den siste måneden (litt usikker på om det er støvet, bøkene, papiretne, klærne, bildene, telysene, veskene, pynten eller spindelvevet som er verst...) og en påskeleir uten leirprest og kjøkkenpersonal... (ta vekk snøen og mine tre grunnlag for å reise på leir er borte :p)
Har de siste to ukene mer eller mindre bodd på skolen med nesen oppi mine 7 pensumbøker. Forlot skolen i dag og kommer vel ikke tilbake før om en uke. Kjenner at jeg kommer til å savne det litt...har et lite behov for å snakke om hvordan eksamen gikk og sånt..
Menmen...har tenkt i det siste på artige ting du bør sjekke ut på nettet:
  • Lovsangslederen vår i kirken, Matthew Castle satser på å gi ut cd til sommeren. Anbefaler å ta en tur innom my spacen hans for å høre på litt veldig god musikk! Her kan du se Matthew i blå t-skjorte i gang med å underholde kirkas ungdommer en lørdagskveld på åpen heim hos meg med å pare alle sine mobiltelefoner etter å ha karakterisert hver mobileier utifra mobiltelefonen...En allsidig morsom fyr han Matthew, men han lager utrolig bra musikk også, det skal sies!



  • Eli har ikke alltid vært som hun er nå. Sjekk ut min første hjemmeside! Til å ha designet og laget den helt selv fra scratch syns jeg egentlig ikke den er så verst...selv om fargene sier vel litt om hvem jeg egentlig var for noen år siden... :P

  • for å forstå mer av denne tiden av mitt liv kan du jo lese bestevenninnen min sin kommentar på bloggen til dette bildet her: Savne å skilla meg ud :p hihi, på fyste videregående, når eg gjekk på dans, va meg og Eli i ein skikkelig gåmesåstyggeklærsommuligfase trur eg. For klenå va sje fine et sted. Men me hadde d dritt gøy. Bytta sko sånn at me hadde ein grønne og ein røe kver og sånn. Hallemin så møye tull em fant på. Me hadde og dage i ugå der me kledde oss likt. me hadde jo selvfølgelig samme klærnå. Savne å isje bry seg så masse om utseende som eg gjør her borte. he blitt litt påvirka av livet her i USA.







onsdag, februar 28, 2007

Queridos amigos brasileiros!

Agora vou escrever um pouco portugues pra vcs! Nesse momento acabei de ler o blog da Kristine q ta em Vicosa agora. Ela vai embora de Vicosa agora...e quando li isto quase comecei chorar... Lembro muito bem meus ultimos dias em Vicosa..foi ruim demais despedir todo mundo! E tb foi ruim ver meus amigos brasileiros no Hald voltar pro Brasil... Vcs sao meus melhores amigos, e significaram muito pra mim! O ano inteiro acho q nao passou nenhum dia q nao pensei em Brasil....to com muito saudade de todo mundo, mesmo q nos ultimos meses consigo deixar Brasil um pouco mais...acho q isto foi bom pra mim, pq no comeco estava morando aqui na Noruega, mas na verdade estava vivendo no Brasil ainda, pensando demais talwez em vcs.. Mas hoje entao...fiquei mesmo com muito saudade..

Aqui na Noruega eu to muito bem! To estudando teologia em Stavanger, e acho q talwez vou continuar disso em Oslo num faculdade da igreja baptista ano q vem... To tb trabalhando na igreja batista com jovens e criancas. Meu pastor e os outras pessoas na minha igreja sao muito boas, e to conhecendo eles mais e mais cada dia. Aprendo um monte deles, e tb vejo q Deus esta abencoando nossa igreja muito!

Ainda tenho um pouco problemas com meus pais...e dificil pra eles entender q eu quero estudar teologia, quando eles nao creem..

Quero sempre muito voltar, mas acho q nao vai ser nesse ano...Talvez, se tiver dinheiro ano q vem...mas nao sei... To querendo fazer um ETED com jocum em BH ou estudar espanhol na Bolivia....mas acho q preciso de ficar aqui um tempo ainda, pq nao quero deixar o meu trabalho na igreja.

Beijaos Eli

Jeg skulle ønske..

Jeg skulle ønske at folk brukte de lange, grønne bilene som kalles busser i stedenfor å sitte en og en i hver sin bil og lage kø, eksos og global oppvarming.
Jeg skulle ønske at folk sluttet med å kjøpe nye klær, tv-er, pc-er, mobiler, ski, sko og anlegg før det gamle var ødelagt.
Jeg skulle ønske at folk fikk øynene opp for at klesskapet egentlig er fullt og at en egentlig har mer enn nok klær for 5 år fremover.
Jeg skulle ønske at folk ga pengene sine til de fattige i stedenfor å bruke tusenvis av kroner på sminke, hud- og hår produkter, iskrem, cola, snop, kantinemat og pc-spill.
Jeg skulle ønske at folk kunne forstå at de ikke trenger å ha de nyeste moteklærne og tilsynelatende plettfri hud etter tonnevis med pudder, foundation, rouge, dekkstifter, fuktighetskremer og hudpleieprodukter, men at vi faktisk elsker hverandre akkurat slik vi av Gud er skapt, overmåte gode!
Jeg skulle ønske folk så at Jesus var veien, sannheten og livet, og at tv-titting, alkohol, festing, det perfekte utseendet og de superdupeoptimale opplevelser aldri kan kompensere for livet sammen med Jesus.
Jeg skulle ønske at folk følgte kardemommebyloven og delte meg seg den maten og de godene de har.
Jeg skulle ønske at folk sluttet å bruke tid på tv-titting, speil-titting, sms-skriving, msn-skriving, blogg-skriving, pc-spilling og heller brukte tiden sammen i kjærlighet i levende møter med mennesker.
Jeg skulle ønske at folk sluttet med å være så sabla egoistiske, og bare tenke på sin egen lykke og glede, i stedet for å tørre å ikke søke sitt egent bestes, men alle de andres. (med andre ord, jeg skulle ønske folk sluttet å stemme frp for å få dekket sine egne nåværende behov, men heller begynne å tenke på miljøet og de problemene i denne verden som faktisk betyr noe (og da snakker jeg ikke om de dyre bensin- og alkoholavgiftene)

Jeg skulle ønske jeg kunne begynne med meg selv og gjøre alle disse tingene jeg ønsker at alle andre skal gjøre, og ja, jeg er klar over at jeg er en idealist, men jeg har hørt at ungdom skal få lov til å være det...

Samtidig vet jeg at hvor mer jeg prøver å gjøre disse tinga selv, hvor mer blir det til at jeg dømmer andre mennsker rundt meg for å ikke gjøre det samme....men i det siste har jeg sluttet å tenke slik...og kanskje har det vært positivt. Kanskje har jeg vært mer ydmyk....men hva da når ydmykheten blir til likegyldighet?

Eller kanskje er det likegyldigheten som har sneket seg frem først og resultert i en illusjonert følelse av at jeg er ydmyk?

Jeg skulle ønske jeg på en ydmyk måte med tonnevis av kjærlighet kunne begynt med meg selv for så å prøve å kanskje se om jeg kunne hatt en liten påvirkning på andres menneskers liv, slik at jeg ikke ender opp med å stå likegyldig på sidelinja mens jeg ser hvordan vi mennesker sakte men sikkert fører skuta vi lever på til grunne, fordi jeg skulle være så ydmyk og respekterende overfor andres menneskers liv og meninger at jeg ikke hadde mot nok til å si det som det var; SKJERP DEG, FORDI DU VET LIKE GODT SOM MEG AT TUSENVIS AV BARN DØR AV SULT HVER DAG MENS VI BRUKER DE SAMME PENGENE VI KUNNE HA HJULPET DEM MED PÅ IS OG GODTERI, BENSIN OG BIL, TV OG PC, KLÆR OG SMINKE, ALKOHOL OG FESTING OSV..



Jeg skulle ønske at jeg hadde klart å lest på eksamen nå istedet for å sittet her å blogget...

Jentetur :D






En ny super helg på hytta i snøen! Denne gangen sammen med Kine. Hyttetur betyr masse snop, chips og slike gode påskeegg, yatzy (noe som innebærer at de to jenter må vri hodene sammen for å hoderegne litt...:S), grisespill, (og diverse andre barnespill... :o) scrable med flittig bruk av ordbok, skumle turer på akebrett, snowboard og slalom og superherlige absolutte stille turer med stolheisen, lange gode samtaler til langt på natt og generelt mye kos og latter og glede og mat og snø og alt annet som er godt og kult og kjekt.

søndag, februar 18, 2007

Fragmatisk....

Karin har en fremmedordbok på lesesalen som jeg låner flittig...Men jeg har egentlig ennå ikke helt funnet ut hva fragmatisk betyr...men jeg tenker meg at det betyr noe sånn som stykkevist og delt uten helt den store sammenhengen. (tar gjerne i mot en mer korrekt definisjon...) Denne bloggen blir i alle fall litt fragmatisk da, i min forståelse av ordet...bare sånn små finurlige tanker jeg tenker....

  • I dag er jeg så glad som jeg har vært på lenge! I dag, under lovsangen, ville jeg bare hoppe over den rosa sofaen og finne meg en ledig plass på gulvet der jeg bare kunne hoppe og sprette og danse av glede for den store Gud vi har. Det var som om ingenting jeg gjorde kunne være nok for å beskrive den gleden og æren jeg følte inne i meg for Gud. Et fantastisk møte var det!
  • Jeg har mistet en fjerdedel av min visdom
  • Inger skal lære seg rullestoldansing
  • Kine leverer ut post til over 800 mennesker hver dag!!! Min jobb berører nok toppen 100 mennesker.....
  • I dag laget jeg en sinnsyk god middag til meg selv! Bare så utrolig kjipt og kjedelig å spise alene...
  • Jeg har ennå ikke lagt helt fra meg den brasilianske kultur, og beklager derfor alle avtaler/løfter/invitasjoner jeg må ha inngått uten å holde dem. En søndag i Brasil ble vi invitert til 2 grillfester og en middag. Det som kunne bli en matfest uten like, endte opp med å bli en tur på byen med en venninne, fordi alle de andre avtalene ble avlyst..ganske normalt der nede...bedre å være positiv hyggelig først...så ser en det heller an...kanskje ikke så bra i Norge hvor et "nei..kanskje, jeg må bare sjekke kalenderen først å høre med mor om det er greit så kanskje ja..vi ser..." er et ja..
  • Misjonshistorie er gøy!
  • KK er et motsigende blad..Det begynner med et intervju som forsåvidt ofte kan være ganske bra, oftest av en eller annen som på et vis har lykkest i livet, et ideal kan man vel si om hvordan en bør være. Resten av bladet består for det meste av klær-, mote-, sminke-, slanke-, trenings-, hudpleie-, bli ny,- interiør-, mat,- og eksotiske reiselivstips. Alt til en pris på minst 400 kroner, men gjerne et par tusen også... Men så avslutter alltid bladet med en reportasje om noen fattige mennesker som lever i et eller annet dårligerestilt land et vårt land. F.eks. aidsproblemet i Estland eller de fattiges drøm om å bli modeller i Brasil. Så idealkvinnen til KK bruker først tusenvis av kroner på klær, mote, sminke, slankemiddel, trening, hudpleie, interiør, mat, og eksotiske reiser for så å synes synd på disse stakkar fattige menneskene som ikke har det så godt...

torsdag, februar 15, 2007

kardemommebyloven

Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill
og for øvrig kan man gjøre som man vil

onsdag, februar 14, 2007

Kjærligheten - en god sirkel!

Kjærliheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. (...) Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. (1.Joh 4,10ff)

Vi løfter våre hender til Gud. Vi lovpriser hans navn. Vi legger oss på en madrass og soaker som en svamp. Vi setter oss ned på rommet og vi ber til ham. Vi tar oss en tur ut i hans underfulle natur og slås av beundring når vi ser alt han har gjort for oss. Gud slutter aldri å gi oss sin kjærlighet, og min kjære pastor Vidar, mener at vi faktisk også er ganske flinke til å ta i mot hans kjærlighet og pleie vårt åndelige forhold til Gud.

Likevel synes mange av oss at det er tomt. At vi lengter etter å høre Guds stemme. Lengter etter å vikrelig kjenne at Gud er i oss og at vi er i Han og at hans kjærlighet virkelig er fullendt i oss.

Hvis noen husker inn, opp, ut trekanten, mener nok Vidar at opp-biten hos mange egentlig er ganske i orden. Selv har jeg alltid tenkt at om noe er nøkkelen til alt det andre, så må det være bønnen....

Men så sier Vidar, det vi trenger det er å virkelig elske hverandre, å gå ut, og å vise kjærlighet til alle disse menneskene rundt oss som er ensomme, som er deprimerte, som ikke kjenner Gud og som så sårt trenger litt kjærlighet og omsorg. Tenk deg at noen ber deg om å besøke en gammel dame på et gamlehjem som vet hun skal dø om en måned, og som ikke har noen venner eller noen familie, men sitter ganske så alene på sitt rom og venter på døden. Vel Jesus har vel egentlig om ikke direkte med disse ord, allerede bedt deg om å gjøre dette. Men jeg må innrømme at for meg er dette en utfordring, som jeg ikke vet om jeg klarer å ta...Men for å klare det er jeg ganske sikkert på at jeg hadde satt meg ned noen ekstra minutter sammen med Gud, og bedt han om hjelp, og lagt det hele i hans hender. Kanskje hadde jeg også tatt fram bibelen for å finne noen tips om hva jeg kunne si til denne gamle damen.

Vidar sitt poeng er: Vi må dele og bruke av den enorme kjærligheten vi får av Gud. Det må liksom komme ut for at det skal bli plass for ny kjærlighet fra Gud. Hvis ikke blir det bare pustet inn den gamle samme kjærligheten....(kanskje litt dårlig bilde, men jeg håper dere forstår poenget..)

Bibelen sier. Elsk hverandre! Elsk dine fiender! Elsk din neste som deg selv! Når jeg leser dette tenker jeg ofte..hjelp! vanskelig....Men bibelen sier også, kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud men at Han har elsket oss. Så Gud elsker oss først, så elsker vi hverandre, og så, når vi elsker vår neste, da er det at Guds kjærlighet er fullendt i oss. En meget fin sirkel, der alt starter og ender med Gud, bare det at sirkelen slutter seg om en del mennesker også!

lørdag, februar 10, 2007

Hvem er Eli?


Mine tre gode kollegear i Ålgård Baptistmenighet Jim, Vidar og Espen tenkte på meg når de så denne sofaen, og tenkte at denne sofaen var veldig typisk Eli... Det tenkte ikke Eli som prøvde å forklare at selv om Eli gjerne kunne strippet sofaen og brukt stoffet til et sommerskjørt, tenker Eli litt mer langsiktig når det gjelder innkjøp av en sofa, en sofa skal tross alt vare noen år. Helst vil Eli bare ha 3 madrasser med tusen puter og tepper på gulvet + en hengekøye hengende i taket slik som en hadde i Brasil. Hengekøyen er forøvrig allerede innkjøpt i grønn, så akkurat der var kanskje ikke mine tre kollegear så langt ut på blomsterviddene.
Tilfellet viser i allefall at det vi 16 gjorde i helgen kanskje var på tide...det var i allefall motbydelig godt (for å referere litt til helgas humor..) Tjenerrådet og ungdomslederteamet pakket sekker, kofferter, bagger og bæreposer og reiste til Holmavatnet, 250 meter over havet, en kald, snødekket øde slette. Der ble vi vertet opp med god norsk middag, desserter, kaker, frukt og koldtbord. Og der overlevte vi utålmodige sjeler (som til vanlig ser på klokka etter at møte har passert halvannen time) et 6 timers langt møte med først og fremst hverandre, men også med en sterk følelse at vi ikke var alene, men at Jesus var der midt i blant oss og åpnet hjertene på en etter en. Vi delte hva som hadde formet hver enkelt av oss, hvilke tanker vi hadde om menighetens framtid og avsluttet med å gi hverandre positive oppmuntringer. Mennesker, både godt voksne og unge, som jeg ofte slår av en liten drøs med, mennesker som jeg ser opp til i menigheten, som det er trygt og godt å være sammen med, men som jeg egentlig ikke kjenner. Nå kjenner vi hverandre litt bedre, det er jeg glad for. Det var en fantastisk godt, og jeg tror det betydde mer for først og fremst oss selv men også menigheten enn mange gudstjenester og planleggingsmøter til sammen.

torsdag, februar 08, 2007

Hva etikklesing kan føre til:



Slik kan et rom ende opp når Eli finner på at hun på en kreativ måte skal lære seg de 10 bud utenat, etter at etikklæreren har klagd sin nød over at så få kristne mennesker faktisk kan de 10 bud utenat...
Men siden Jesus heldigvis forstod at det i blant kan være vanskelig å huske alle de 10 bud summerte Han de opp til å bli bare to bud (ikke forstår jeg med mine dårlige hoderegningsegenskaper hvordan han fikk 10 til å bli 2...)
' Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.' Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ' Du skal elske din neste som deg selv.' På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Så her ble resultatet av mine kreative tanker/følelser:

Bibelhistorien malt på et ark, fra edens hage til blodmalte dørkammer, steintavler, ørkenvandring, et storslått tempel, det nye lovende land, korsfestelsen, den tomme grav, litt blod og noen engler...og så vi mennesker da som vimser litt rundt omkring overalt...og så blir de stående disse tre...men størst av dem er kjærligheten!

tirsdag, februar 06, 2007

Jeg tror jeg er lykkelig

Av ca 1000 spurte ungdomsskoleelever mener 30 stykker det er i orden å svikte vennene sine, stjele eller bryte seg inn i et hus. 60 ungdommer mener det er i orden å begå herverk og å bruke doping, 98 ungdommer mener det er i orden å begå selvmord, 133 ungdommer mener at det er greit å ha to kjærester samtidig, 399 ungdommer mener det er i orden å slå noen som plager deg og 703 ungdommer mener det er greit å fokusere for mye på utseendet.

Prosentvis er det kanskje få, men at det faktisk er noen i det hele tatt som synes det er greit med doping, herverk, stjeling, selvmord og å ha to kjærester samtidig forundrer og skremmer meg!

Så skal vi selvfølgelig ta høyde for at en del tøffe ungdomsskoleelever krysser av på akkurat det som virker mest provoserende på leseren...

Ellers tilregner 59 % av ungdommene at de tilhører kristendommen som religion, 47% at de tror at Jesus er Guds Sønn, men bare 43% tror på Gud. 80% sier de er lykkelige, litt over halvparten er ikke fornøyd eller bare delvis fornøyd med kroppen sin, over 40% føler seg ofte ensomme og ca 40% føler seg ofte stresset.

Hva vil det si å være lykkelig? Hva vil det si å være kristen?

Igjen stiller jeg spørsmålet, gir vi rom for mennekser som ikke er perfekte? Gir vi rom for svakheter, mangler og feil? Gir vi rom for å si at en ikke er lykkelig? Eller lar vi Jesus (og kirkehistorien for den saks skyld..) bli en ny hjelper på veien til lykke, mens Han selv sa noe om å ta opp sitt eget kors, noe i alle fall jeg vet at jeg selv altfor mange ganger viser meg for svak til å gjøre...

(tall og tanker fra "Jeg tror jeg er lykkelig" av Morten Homlqvist)

fredag, februar 02, 2007

Takk!

Ville vel egentlig bare takke for all forbønn og omtanke og tekke for Guds storhet og kjærlighet og hilse å si at alt står egentlig veldig bra til. Onsdag var dagen da alt jeg gjorde var så riktig, som om jeg virkelig var der Gud ville jeg skulle være, som om jeg endelig fant min plass... Gjorde bl. a. informasjonsarbeid for Hald med å ha 4 skoletimer på Gjesdal ungdomsskole der jeg gjennomførte kulturspillet (alltid like morsomt å se agresjonen og frustrasjonen vokse frem i ungdommene der de i sin store fortvilelse oppdager at spillereglene ikke er de samme over alt i denne verdenen). Utenom det møtte jeg min kjære disippelgjeng på skolen, og må si at jeg virkelig følte meg som Jesus der jeg gikk bort til dem og sa "blir dokke me elle?" (ålgårdsk for følg meg) og de følgte meg. Senere hadde jeg to gode samtaler med to ungdomsskoleelever over msn og etter konfirmantundervisning (som forøvrig var heller skremmende, i og med at konfirmantene visst nok mener at hat og ondskap er en viktig del av verden, og ikke kunne tenke seg å levd i en verden uten...hat er bra...?!?) om mobbing og et sykt marsvinet og sånn. Dagen rommet også en joggetur under en aldeles nydelig himmel, der skyene ble lyst opp av en klar fullmåne. Kvelden bestod av en dugnadsøkt i kirken (vi bygger om hele kirkesalen) noe som var overraskende gøy, og til slutt hadde jeg en god samtale over msn med Rafael, en god kamerat fra Brasil som forøvrig har bursdag i dag! Parabens amigo!!

Jeg hopper opp på skuldrene dine og du løper bortover stranda. Bølgene slår mot oss i det jeg velter oss begge to i bakken. Der lekesloss vi litt i det kalde vannet før vi spurter bortover strandkanten igjen. Andpustne tar vi hendene hverandres og daffer leende videre bortover stranda. Du og jag, Jesus.

(et bilde Gerd Elin fikk da hun ba for meg en gang, at jeg ikke bare gikk sammen med Jesus, men at jeg gikk og lekte sammen med ham...onsdagen var en slik dag, der Han alltid var med meg!)


hmm..så der var jeg glad igjen...en så lenge, til neste gang jeg møter samme problemet, for jeg vet det vil skje igjen....men har tatt en sirkel på det (skal en gang forklare dere hva dette betyr..) og lagt en plan for hvordan å takle det neste gang...hmm..tviler likevel sterkt på at jeg tørr gjennomføre det...kan huske jeg tenkte på det samme i fjord uten at det ble noe av det..så litt fortsatt forbønn ville nok vært på sin plass ;)

mandag, januar 29, 2007

Impuls 07

Å stå på stand på impuls er ikke det samme som å stå presst framme i køen sammen med Tine og bedehusgjengen og gaule jeg er en banan på de mest mulige falske måter. Må ærlig innrømme at impuls for min del har blitt litt ødelagt pga hodeverk, så da bør jeg vel kanskje passe meg for å uttale meg om noe så bra, så ikke alt høres negativt ut...

Søndag kveld tenkte jeg at hele greiene bare er tull. Alt det vi tror på er bare tull. Alle andre ser på oss som galne særinger, og kanskje er det det vi er. Galne særinger som tror de kan gjøre alt så lenge Gud er med dem, og som arrangerer store happeninger og små cellegrupper for å overbevise seg selv og andre om at det ikke er bare jeg som er en slik gal særing, men det er du også. Ok..jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, mest sannsynlig passer det seg ikke på en blogg...men på søndag måtte jeg for første gang i mitt trosliv klamre meg til dogmatikkboka som sier noe om at å tro handler bare om å tro bittelitt mer enn det du tviler.

Tror jeg sliter med en frykt til å være ærlig, og å gjøre andre ting som jeg egentlig bare ikke synes er så helt behagelig.

For første gang i mitt liv har sittet passiv i kirkestolen og ventet utålmodig på at den dundrende lovsangen snart må ta slutt fordi den egentlig bare har gjort at hode har dundret enda mer, og selv om jeg vet at Gud er stor og konge uansett hvordan jeg selv føler meg, føler jeg bare ikke for å hoppe opp og ned av glede med hendene i været og lovsynge Gud når jeg egentlig ikke er så hoppende glad. Derfor gikk jeg ut. Løftet min vake stemme opp til Gud og sang en liten kjærlighetserklæring opp til ham ut i den kalde, stille vinternatten.

Hmm..klarer ikke å finne det, men det står noe i bibelen om at en i stillhet skal en komme til Han.

Uansett..jeg tror jeg sier dette for å vise at jeg er et helt normalt menneske som av og til tviler og som av og til ikke er verdens gladeste jente (selv om det ikke er så ofte;) Så denne helga har jeg opplevd noen vanskelige ting som gjør at jeg heldigvis kan klamre meg til Paulus andre brev til Timoteus kap 2:

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! 7 For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 8 Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir. 9 Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av, 10 og som nå er blitt åpenbart ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet.11 For dette er jeg satt til herold, apostel og lærer. 12 Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer. 13 Ha de sunne ord du har hørt av meg, som forbilde i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 14 Ta vare på den vakre skatten som er betrodd deg, ved Den hellige ånd som bor i oss! 15 Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg, også Fygelos og Hermogenes. 16 Må Herren forbarme seg over familien til Onesiforos! For han har mange ganger gitt meg nytt mot og skammet seg ikke over mine lenker. 17 Nei, da han kom til Roma, lette han iherdig etter meg til han fant meg. 18 Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den store dagen! Hvor mye han har gjort i sin tjeneste i Efesos, vet du best selv.


Gullkorn fra impulslederdager:
  • ungdom krever at en leder disiplinerer dem, men samtidig er en person som er på samme bølgelengde som en selv og som en kan prate med. (fra "jeg tror jeg er lykkelig" av Morten Holmquist)
  • La oss være en kirke, ikke gå til kirka
  • Hadde jeg ikke hatt ord å forkynne, hvordan ville jeg da fremstilt evangeliet med mitt liv? Utfordringen er å leve ut i ditt eget liv det du sier. (vanskelig...)

setter pris på forbønn...

tirsdag, januar 23, 2007

en lang, stor bil med plass til ca 60 mennesker

Idoiti er når 100 store biler med plass til 5 personer kjører tomme i kø. En eller annen gang var det visst noen smarte folk som fant opp noe som kalles for en buss. Det er en slik stor, lang bil med plass til ca 60 mennesker. Bor du i Rogaland har du mest sannsynlig også fått et kolumbuskort i posten, det er et slikt grønt kort på størrelse med bilsertifaktet ditt, som du kan fylle på med penger på internett og dermed få 25% rabatt på alle bussreiser. Mest sannsynlig har du også fått en rute i posten, der det står når bussen går. Det eneste som mangler er at en del mindre smarte mennesker ennå foretrekker å lage kø for både busser (se over) og biler, og snegle seg gjennom gatene i en ensom ferd mens de svir av både penger og bensin, slik at en om ikke annet, snart, grunnet den globale oppvarmingen, i det minste ikke vil kjøre på snø lenger (som lager køen til en total katastrofe for disse mindre smarte menneskene.) Det er disse menneskene som ikke har forstått gleden av en busstur, der du alt etter humøret kan sove, bli kjent med et nye mennesker, slå av en prat med gode venner, lese en avis, smuglytte til en spennende samtale mellom to gamle pene egenesdamer eller to tøffe fjortisjenter, lese pensum til eksamen, be, kikke på alle de rare folkene og fundere på hva de har spist til middag i dag eller hva som gjør at akkurat denne kvinnen er smart nok til å ta bussen, lese en spennende roman, høre på musikk eller rett og slett bare sette seg godt tilbake og for ens gang skyld la tankene vandre og faktisk ikke gjøre noen ting.


I dag reiste jeg hjemmefra 07.10 og ankom misjonshøyskolen 10.45. Mye skyldet disse heller lite smarte menneskene som ennå ikke har lært hva en buss er, mye skyldet snøen, men for å være litt ydmyk, nok mest skyldet min egen blondhet, som klarte å miste busskortet i fars bil når jeg skulle videre med buss fra universitet (etter å ha brukt en time fra Ålgård til Ullandhaug grunnet køen), som måtte springe å hente det, og på veien tilbake måtte jeg springe for å akkurat nå bussen til Stavanger, som viste seg å egentlig gå til Sola. Der traff jeg på Tone, og sammen tok vi bussen tilbake til Stavanger, og vandret i nydelig snøvær opp til skolen, hvor jeg egentlig skulle vært 09.45

lørdag, januar 20, 2007

Hyttetur!

For noen heldige jenter vil eksamensuke på misjonhøyskole si null eksamen, null undervisning, men likevel en del pensum å pløye gjennom. Selv om lesesalen som kjent er et veldig bra sted å lese, valgte vi å ta turen opp til fjellene i Sirdal, til den absolutte stille ro. Om vi har lest? Det vil jeg si :) Vi leste til klokken 00.30 onsdagskveld, våknet 11.30 torsdag morning til SNØØØ! Og med snø og sol måtte vi selvfølgelig lage årets første snødame (og den kuleste snødamen/mannen jeg noen gang har laget!!), som fikk navnet Snøbjørg, og som flere ganger skremte livet av meg i løpet av kvelden der hun stod å kikket inn på oss i hytta...Deretter fristet 20 centimeter puddersnø til englelaging og til slutt avsluttet vi med en snølykt, som desverre aldri fikk lys i seg... Selvfølgelig hadde vi oss også en aketur på akebrett og en liten skitur, avrundet med et snøbad i den myke puddersnø! En absolutt helt fantastisk dag for en snøelsker som meg :) Kvelden gikk med til litt mer lesing, lapper, kakao og dannelsen av et a3-ark med en mer (for min del) eller mindre (for Karins del) detaljert tidslinje med kirkehistorie fra oldkirken til i dag. Så får bildene tale for seg selv:

En begynnende snømann...(her har jeg allerede gitt opp håpet til Karin om at snømannen skal ha naturlig størrelse, i og med at snøen ikke er så kram..)

Snømannen begynner å ligne en pyramide, noe som gjør at vi bestemmer oss for å lage en snødame med stor kjole!


Og her er Snøbjørg ferdig! Det ble en snøskulptur heller en enn snømann med gulerotnase...



Legg merke til detaljene, en gammel, smilende, koselig dame, med vinterkåpe med pels på hetten, skjerf og muffe!


Her har Snøbjørg fått besøk av en snølykt og to stolte snødamelagere..


Her har Snøbjørg fått besøk av en kald, snøete meg, som måtte ha seg et lite snøbad etter skituren...

Utsikten etter den "harde" skituren hvor jeg innså at et år renset for fjell- og ski-turer gjør noe med kondisen...

Kirkehistorie, kakao, lapper og hyttekos!

onsdag, januar 17, 2007

en hel overkommelig disippelsamling!?!

Til tider, eller ganske så ofte, får jeg noen ideer inni hodet mitt. Ganske så ofte blir disse ideene liggende inni hode mitt, inntil brannen for dem etter hvert brenner ut, og det ikke blir så mye mer enn en ide. Andre blir gjennomført mer eller mindre vellykket, som da jeg for eksempel startet en klubb med navnet RG (redd Gjesdal) og samlet inn penger (ca 140 kroner tror jeg fra loddsalg i gata mi!!) inn til kommunen fordi jeg hørte snakk om at den var fattig. (ordføreren sendte med takk pengene tilbake, og til slutt havnet de opp hos FAU, foreldreutvalget på Ålgård skole..)

Ideen som svirrer og brenner i hodet mitt nå, er å lage en helt overkommelig disippelsamling for kristne på Gjesdal ungdomsskole i matfriminuttet. Som et alternativ til bråkete evangeliseringsmøter med spisekonkurranser og en fokynnelse som går på grensen til brøling vil jeg heller samle de kristne til bønn og samtale og en rask gjennomgang av "En helt overkommelig disippel". Til tider er denne ideen/visjonen så klar og brennende at jeg vet jeg skal gå for den...samtidig er det skremmende, og vanskelig og en stor, stor utfordring å "tvinge" meg på elever som kanskje egentlig ikke bryr seg det grann om å være brennende disipler for Jesus... Er min brann deres brann? Dessuten, hvordan styre i mot de store horder av skrikende fjortiser som overfaller meg med et "der e Jesus-damå!! Ska dær vær sånn Jesus-møde nå!?!" hver gang jeg trer inn døra på Gjesdal ungdomsskole? "Nei du, fra nå av skal vi være ekskluderende her, er du ikke kristen, kan du bare gå ut igjen..”?!?

Hmm.. i dag kjører jeg første samling...Så det jeg egentlig vil fram til er at jeg er veldig usikker i dette, og jeg trenger forbønn...Så be for at Gud må lede meg, at dette må være av Hans vilje, at Han må tenne hjertene til disse ungdommene, og at alle praktiske finurligheter må gå i boks.

søndag, januar 14, 2007

United!

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. (...) Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17,17ff.

Et hode, mange lemmer. Men sammen er de et legeme! Er vi et legeme? Eller er vi 100 000 forskjellige kirkesamfunn? Så lenge har jeg prøvd å ikke bry meg om dette! Så lenge har jeg tenkt at jeg tror på Gud og det som står i bibelen, så får det andre bli ubetydelig. Men når jeg leser at Jesus, allerede for 2000 år siden ba for oss, ba for meg og deg og dagens kirke, ba om at vi skulle holde sammen som en enhet, slik Faderen og Sønnen er en enhet, da forstår jeg at kanskje en må bry seg litt. (hvis ikke er det jo en fare for å kjede seg i hjel..) For dette var tydeligvis noe som var viktig for Jesus, og noe Han visste vi kom til å slite med...

I det mylder av evangeliske kirker som finnes i Brasil, er det vanlig å spørre hvilken går du i? Da hadde jeg det økumeniske svaret; her går jeg i den presbiterianske kirken, mens jeg hjemme går i en baptiskkirke, selv om jeg egentlig er barnedøpt og medlem av Den Norske Kirke, som er luthersk. Dessuten jobbet jeg for den økumeniske organisasjonen laget og ble forøvrig frelst på en krik-leir. Litt forvirrende det der ja...

Det viktigste for meg har uansett alltid vært å være en Jesu etterfølger, uavhengig av hvilket syn jeg har på alt det kirkene i dag strides om, men etter endt termin med forelesninger, diskusjoner og pensumlesning i dogmatikk, pluss et gnagende spørsmål om jeg ikke kanskje snart burde meldt meg inn i den kirken jeg er ansatt i, gjør at jeg føler det er på tide å ta noen standpunkt...tror likevel jeg ikke er helt klar for de enda...

I dag er heller dagen å glede seg over at vi i helga for en gangs skyld var ganske så united som Fartein sier det! De menighetene på Ålgård (baptistkirken, bedehuset, Bærland menighet (som er typisk nyplantet nms-menighet) Ålgård Kirke og Kristkirken) hadde nemlig fellesmøter! (forklar det til en 5-åring som plutselig får en ny søndagsskolelærer fordi menighetene denne søndagen har bestemt seg for å dele på ansvaret. (sa ikke Jesus noe om å bli som de små barna?)) Lørdagskvelden på bedehuset var det store høydepunktet, med taler fra introkirken i Sandnes, stand-upkomisk vitnesbyrd fra Daniel som til vanlig går i baptistkirken men i helga også startet opp et ungdomsarbeid på bedehuset på figgen, drama fra baptiskirken og lovsang fra bedehuset. Kommentaren etter møte var slik: "Så bra møte! Hvorfor slår vi oss ikke alltid bare sammen?!" Så, en strålende suksess, så la oss ikke vente helt til neste år med et nytt felles ungdomsmøte!!